Frivilligheten skaper fellesskapet vi trenger

Kroneshuset

Det var mange som flirte da Torill Hansen Kongsbakk og stiftelsen Sesam gjorde sin første investering på 2000-tallet. Prisen var én krone, huset de kjøpte var en falleferdig rønne fra 1800-tallet som skulle totalrenoveres. Hvordan i all verden skulle en idealistisk organisasjon klare det?

Mange tusen arbeidstimer senere er det ingen som ler. Det gule huset har blitt fikset opp fra øverst til nederst og er en av de flotteste bygningene i bydelen Nesttun. Hele uken gjennom syder huset av aktivitet. Takket være store visjoner og en sterk bevissthet rundt samarbeid og frivillighet har Torill og teamet hennes skapt den møteplassen hun drømte om.

- Jeg begynte alene, og målgruppen var 100.000. Selvsagt hadde jeg behov for hjelp! Jeg trengte noen å snakke med og noen som kunne hjelpe meg med oppgavene. Så det å inkludere frivillige handlet mest om mitt behov for å løse en oppgave.

- Etter hvert fikk dette en helt annen dimensjon som jeg ikke hadde regnet med på forhånd. Det skapte et fellesskap, vi fikk ting til, vi utfoldet oss og hadde mange spennende og kreative prosesser. Da kom den tanken til meg: I et samfunn der så mange savner tilhørighet og mestringsarenaer skaper frivillighet det fellesskapet vi alle trenger.

Jazz og frivillighet

Siden oppstarten av stiftelsen Sesam i 1989 har Torill jobbet iherdig for å gi omsorg, bygge fellesskap og fremme trivsel i bydelen, etter hvert godt hjulpet av en gruppe ansatte og frivillige som deler Torills visjoner. Sesam er nå en møteplass for mennesker i alle faser av livet med en åpen barnehage, psykiatrisk dagsenter, eldresenter og frivillighetssentral.

Torill har utviklet sine egne metoder og begreper som hun bruker daglig i arbeidet med frivillige. En del av inspirasjonen bak hennes måte å jobbe på har hun funnet i musikken.

- Vi tenker at hvert menneske er et instrument. Alle har sin lyd, og alle skal høres. Men det frivillige arbeidet må målstyres, og vi gjør det med en jazzisk tenkning. Jazzen har alltid et tema, men det er ikke så gale om fløyten spiller når saksofonen kommer inn eller om noen toner er litt sure, det handler mer om den musikaliteten som skjer i kommunikasjonen. Det handler om å lytte og bli inspirert. Man kommer alltid i mål!

Trommer og fløyter

Mandager, onsdager og torsdager er det ekstra mye lyd i det gule huset. Da kommer barn og voksne til den åpne barnehagen, og huset blir fylt av latter og gråt, sang og trommer. Mangfoldet i utrykk er helt i tråd med Sesams visjoner.

- Når vi skal sette sammen team som skal løse en frivillig oppgave prøver vi å tenke på hvilket instrument de representerer. Med fire trommer sammen kan det bli vel mye lyd, så da må vi kanskje ha en liten fløyte innimellom. Det betyr ikke at det er noe i veien med trommen, men det handler om hvordan vi skal settes sammen slik at alles instrumenter kommer frem, uten å krympe.

Vegger som snakker

Huset Sesam er opprinnelig fra 1894, og som andre gamle bergenshus har det mange kriker og kroker, skjevheter og ujevnheter. Her er det ikke plass til strøken minimalisme, men desto mer rom for det uperfekte. Glasskunst fra 2. sorteringskurven får hedersplassen i en forseggjort vinduskarm, i en skål ligger små håndskrevne kort med gode ord og tanker man kan ta med seg hjem en regnværsdag. En bruker av huset som selv har en vanskelig hverdag står for disse kloke påminnelsene.

- Vi er opptatt av den totale kommunikasjonen, at ingenting i våre fysiske omgivelser skal være tilfeldig. Rundt omkring i lokalene våre har vi ting som kan stimulere til positiv tenkning, som kan formidle budskap som: ”Du er god nok, vi trenger deg, du kan delta, det er kjekt å jobbe i et fellesskap.” Budskapet må komme til utrykk på ulike måter. Vi snakker om rommets språk, fargens språk, musikkens språk, ordets språk og kroppens språk. Det er ikke alle som bare oppfatter ordene som blir sagt, derfor må også kommunikasjonen være forskjellig. Musikk er for eksempel et veldig viktig språk hos oss.

Fellesskap skaper tillit

Når vi velger bort fellesskapene mister vi noe grunnleggende i dannelsen av oss som mennesker, mener Torill.

Jeg er opptatt av disse møtene mellom mennesker, det å sette seg ned sammen, se hverandre i øynene og kjenne på fellesskapet. Jeg tror at det skaper noe av tillit. En du har vasket opp sammen med eller gjort en annen oppgave med er det vanskeligere å svikte eller lyve for. Når man stoler på hverandre slik er det en kjerneverdi i oss, og det handler om dannelse. En utvidet frivillighetstenkning skaper et slikt fellesskap, det handler ikke bare om meg og mitt, men om at fellesskapet er like viktig som individet. Samfunnets språk er så travelt, det er sjeldent vi setter oss ned med hverandre, vi tenker på egne behov. Det kan se ut som om vi ikke trenger hverandre lenger. Men når vi opplever det fellesskapet som frivillighetsarbeidet gir, når man setter det inn i en større dimensjon så lodder det oss som mennesker. Vi er ikke lenger keisere på hvert vårt slott. Vi blir helere, rausere og edlere som mennesker: vi hører sammen.