– Frokosten her er ankeret i livet mitt, sier 97-åringen

– Frokosten her er ankeret i mitt liv, sier 97 år gamle Inger-Marie. Hun bor i egen leilighet ved Lovisenberg Omsorg + i bydel St.Hanshaugen. Nå har hun tatt heisen ned til kafeen og funnet sin plass i den ene enden av langbordet. Klokken er ni og det er tid for felles frokost.

Anny Nerli går rundt bordet og skjenker kaffe.

– Og du vil vel ha litt melk også, spør Anny. Inger-Marie nikker.

Klokken er ni og Frokostgruppen ved Lovisenberg Omsorg+ i bydel St.Hanshaugen er godt i gang.

PÅLEGGSBOKSEN: Anny Nerli setter frem syltetøy og pålegg til dagens frokostservering. I bakgrunnen frivillighetskoordinator Ritu Kalsi.

– Anny er helt fantastisk
Anny kjenner dem som sitter rundt frokostbordet her. Hun har servert frokost til dem i flere år. Totalt 16 personer er med i Frokostklubben. Anny har jobbet 25 år i hjemmetjenesten, men nå er hun pensjonist. Nå har hun en liten liten stilling her, og bidrar i tillegg som frivillig ved både frokosten og andre aktiviteter.

– Anny er helt fantastisk. Disse frokostene betyr overlevelse for mitt vedkommende. Frokostene er mitt anker i livet. Jeg er med her hver eneste dag. Jeg har sagt at dersom jeg ikke kommer til frokost en dag, så må de gå og se etter meg, sier Inger-Marie.

Hun og de andre som kommer til frokosten bor egen leilighet i Omsorg +. De kunne ha spist hjemme hos seg selv, men ønsker å spise sammen med andre.

Anny smiler av de fine ordene. Hun smiler egentlig alltid, forteller Inger-Marie og de andre rundt bordet. De gleder seg til å komme ned her til frokost fordi de vet at Anny venter på dem.

SISTE NYTT: Frivillig Anny Nerli og beboer Inger-Marie sjekker hva som står i avisene.

Sosialt å være frivillig
– Etter jeg ble pensjonist savnet jeg miljøet her og ønsket gjerne å være en del av det. Det blir så tomt å bare være hjemme. Jeg trives med å være her. Her serverer jeg frokost om morgenen, før jeg møter tidligere kollegaer til lunsj, sier Anny.

Innimellom leder hun også ulike trimgrupper ved omsorgssenteret.

Ritu Kalsi er fysioterapeut, frivillighetskoordinator og frisklivskoordinator i Bydel St. Hanshaugen. Det var hun som startet opp Frokostklubben i 2016 i samarbeid med Hjemmebaserte tjenester Lovisenberg. Hun valgte det som sitt prosjekt da hun gikk utdanningen Frivillighetskoordinator-eldreomsorg.

PLANLEGGER: Anny Nerli og frivillighetskoordinator og fysioterapeut Ritu Kalsi ser hvem av beboerne som har deltatt på frokost i dag.

Fra prosjekt til fast tilbud
Egentlig skulle det bare være et avgrenset prosjekt. Nå har det blitt et fast tilbud.

– Det var så populært så vi ønsket å videreføre tilbudet. Hovedmålet med frokosten er å sikre et godt kosthold for deltakerne i klubben og få flere til å spise mer. Mange i denne aldersgruppen har utfordringer med matlyst og undervekt. Når vi spiser sammen, ser vi at alle spiser mer, sier Ritu.

Hun og kollegene har målt deltakernes vekt før og etter deltakelse i klubben i en periode og funnene var oppløftende.

– Vi så at samtlige hadde gått opp i vekt, noe som er veldig positivt, sier Ritu. De ser også at det sosiale er viktig for deltakerne i klubben.

Litt over en time senere er Inger-Marie og de andre ferdig med frokosten.

– Tusen takk for mat og god formiddag alle sammen, sier 97-åringen høytidelig når hun reist seg og skjøvet stolen sin inntil bordet.

Hun går bort til avisstativet for å sjekke nyhetene før hun tar heisen opp og hjem i leiligheten.

Der oppe har hun godstolen, familiebilder, strikketøyet og utsikt over bydelen.

HJEMME: Her, noen etasjer over kafeen, bor Inger-Marie i omsorgsleiligheten. – Det er så stille her, jeg må alltid ned for å spise felles frokost, sier hun 97-åringen.

– Jeg vil føle meg til nytte
– Jeg strikker for å holde meg i aktivitet og føle meg til nytte. Nå har jeg strikket luer til tidlig-fødte babyer i Nepal. Jeg har også strikket sett til tidlig-fødte barn i Norge.

Hun har mange ting hun er engasjert i, men det er særlig én ting hun vil trekke frem.

– Det er viktig å ha en beskjeftigelse. Å kunne møtes til felles frokost hver dag og at jeg kan være til nytte for andre gjennom å strikke gjør at livet oppleves som meningsfullt, sier Inger-Marie.