Trine-Lises fire råd til god implementering
Sykepleier Trine-Lise sitt doktorgradsarbeid handler om hvordan sykehjem skal få til gode og systematiske endringsprosesser. Tydelig prioritering, forankring, inkludering og en samordnet innsats er noen nøkkelbegreper for å lykkes.
Hun fremstår tilsynelatende rolig dagen før selve disputasen finner sted, der vi møter henne smilende på sin arbeidsplass Høgskolen på Vestlandet (HVL) i Bergen. Doktorgradsarbeidet til Trine-Lise Dræge Steinskog er gjennomført ved institutt for helse og funksjon, fagseksjon Kunnskapsbasert praksis, og har som overordnede mål å utvikle kunnskap om kunnskapstranslasjon i norske sykehjem.
Kunnskapstranslasjon er et ord som går igjen, men hva mener hun med dette begrepet?
– Kunnskapstranslasjon handler om hvordan forskning kan gjøres relevant, tilpasses og tas i bruk i praksis. Dette er hovedessensen i IMPAKT-studien (IMPlementation and Action for Knowledge Translation), som min doktorgradsstudie er en del av.
– Fagutviklingssykepleiere i norske sykehjem har et spesifikt ansvar for kunnskapstranslasjon og var involvert i utviklingen, gjennomføringen og evalueringen av IMPAKT-intervensjonen. Her deltok de i et utdanningsprogram i kunnskapsbasert praksis og systematisk implementeringsarbeid, og brukte deretter det de hadde lært til å innføre verktøyet National Early Warning Score (NEWS2) i sine respektive sykehjem. Verktøyet brukes for å tidlig oppdage forverret tilstand hos pasienter, forteller Trine-Lise.
Hennes studie gikk ut på å teste hvordan dette ble utført, om det virket etter sin hensikt og eventuelt hvorfor/hvorfor ikke. Etterspørselen etter mer spesialisert behandling i sykehjem øker, og det er avgjørende at helsepersonell tar i bruk forskning for å kunne tilby oppdatert, riktig og trygg behandling.
Steinskogs doktorgradsprosjekt avdekker at det er barrierer for implementering av ny kunnskap i sykehjem på individuelle, relasjonelle og organisatoriske nivå. Avhandlingen fremhever likevel potensialet for å lykkes med kunnskapstranslasjon gjennom en samordnet innsats.
– Aller først måtte jeg bli bedre kjent med sykehjemskonteksten og høre litt om hvilke erfaringer fagutviklingssykepleierne hadde med å jobbe kunnskapsbasert, og om hvilke læringsbehov de hadde. Derfor sendte jeg alle som ble trukket ut til å delta i studien, informasjon og en spørreundersøkelse der over 1000 responderte.
Hun skjønte fort at svært få av sykepleierne hadde kunnskap om kunnskapsbasert praksis og systematisk implementering. Kanskje ikke så overraskende ettersom dette først kom med som tema på sykepleierutdanningen i 2006. Dermed var behovet for mer kunnskap om implementering sterkt til stede.
– De hadde alle selvsagt drevet med implementering – men ofte på en tilfeldig måte uten systematisk oppfølging og evaluering. Mange ansatte ved sykehjem står gjerne i en strøm av tiltak, i tillegg til den vanlige driften. Så det kan være krevende og mange har ingen sjanse til å evaluere noe før neste prosjekt er i gang, sier hun.
Implementering må gjøres skikkelig
– Mange av mine funn peker på at det er vanskelig å få til endring i sykehjem. Noen barrierer handler om en uforutsigbar kontekst. Men med mer kunnskap, forankring og planmessighet – fikk fagutviklingssykepleierne større forståelse for og ble tryggere i sin egen rolle. Samtidig ga nye verktøy dem noe de kunne vise til overfor sine ledere. Med NEWS2-som verktøy, gikk en fra synsing til mer konkrete fakta, noe som kan lette enkelt-vurderinger for sykepleierne, forteller Trine-Lise.
– Dette er det fine med IMPAKT; inkludering av lederne er essensielt, og brukerne, altså helsepersonellet må være med hele veien. Vi forsker ikke på, men vi forsker med dem som vet hvor skoen trykker, smiler hun.
Trine-Lise opplevde at sykepleierne som deltok i studien, fikk økt selvtillit og følte seg mer profesjonelle og trygge i sin rolle. Også inn mot de pårørende og andre rundt sykehjemsbeboerne.
4 forslag til god implementering
- Punkt 1 handler om at sykehjems-organisasjonen må prioritere kunnskapstranslasjon som en etablert verdi, slik at lederne har dette med i sine mål og strategier. Viktig med lederforankringen, kun da kan dette kommuniseres tydelig og klart hele veien. Fagutviklingssykepleierne må være en viktig del av denne visjonen fra start.
- Punkt 2 Fagutviklingssykepleierne må få mer spissede stillingsbeskrivelser, der de faktisk skal jobbe med utviklingsarbeid. Her er et ubenyttet potensial. Disse fagsykepleierne kan drive med mer kvalitets- og utviklingsarbeid, isteden blir de brukt til alt mulig annet. De blir ofte poteter, med veldig vide stillingsbeskrivelser.
- Punkt 3 handler om bedre og forenklet tilgang til kunnskapsressurser og valid forskning. Dette nevner hun for å hjelpe alle som jobber innen eldreomsorgen til å få bedre tilgang til påfyll og kunnskap, da vi ikke får flere ansatte. Vi trenger flere kunnskapsbaser med gode oversikter, for det tar mye tid å lete etter den beste valide forskningen og kunnskapsbaserte prosedyrer. Dette etterlyser fagutviklingssykepleierne fra et høyere nivå.
- Punkt 4 Vi må ha arenaer for å diskutere kunnskap! Å ta seg tid til å dele kunnskap, og ikke minst erfaringsbasert praksis, er utrolig viktig. Dette er ofte taus kunnskap som bør løftes og reflekteres rundt, både internt og eksternt. Også viktig med økt tverrfaglig deling. Bare slik kan en få gode samtaler og utvikling, ved å diskutere gyldig praksis eller om en trenger ny kunnskap og endring. Dette handler om å utnytte kunnskapen som finnes! Og samtidig kunne oppdage kunnskapshull og rom for forbedring av kunnskapsbasert praksis. Kanskje også utarbeide bedre tverrprofesjonelle team der en får et mer helhetlig overblikk på pasientbehandling og praksis. Dette siste var tema på Trine-Lises prøveforelesning før selve disputasen; om hvordan skape en kunnskapssøkende kultur som er åpen for endring.
Ny tankegang om kunnskapskultur
– Mine forslag handler mest om en bevisstgjøring rundt kunnskapsbasert praksis, og det trenger ikke koste noe som helst, sier Trine-Lise. På lang sikt tror jeg faktisk denne måten å jobbe systematisk med kompetanseheving og endringsvilje på, vil spare penger. Ikke minst opplevde jeg at sykepleierne som ble inkludert og fikk faglig påfyll, fikk en ny trygghet og profesjonalitet i sin arbeidssituasjon. Kunnskap og kompetanse er viktig for å løfte og bevare helsepersonell i sitt yrke, samtidig som det vil bedre omdømmet, tror Trine-Lise.
Hun er glad for å være i mål med mange års forskning, men fikk underveis også lyst å grave enda mer i hvorfor noen sykehjem får implementering bedre til enn andre.
– Kunne godt tenke meg å flytte inn på et sykehjem som har klart å skape en inkluderende og kunnskapssøkende kultur. Finner vi de gode suksessfaktorene, så vil enda flere kunne lære av dette og få til lignende kunnskapsbasert endring.
Trine-Lise understreker at hun kun har undersøkt noen få sykehjem, og at det pågår mye flott arbeid med endringsvilje rundt om i Norge.
– Vi ser alle betydningen av mer kompetanse om implementering i kommunehelsetjenesten – og mange har tatt etterutdanning i Praktisk implementering hos Verdighetsenteret, som gir helt konkrete og praktiske verktøy og råd om hvordan en kan få til gode endringsprosesser på sin arbeidsplass. Nøkkelen er nettopp å formidle ut gode verktøy, og så må hvert prosjekt tilpasses hver enkelt arbeidsplass, sier hun.
Som alt annet kreves det en prioritering og en forberedelse på hvilke behov en har. Og satsing på og inkluderingen av de ansatte som jobber nært pasienten, for å styrke innføring og opprettholdelsen av nye endringsprosesser er et must, mener doktoranden.
– Har en noen fine allierte ambassadører ute i avdelingene, øker sjansen for gode implementeringsprosesser. Det finnes mange gode verktøy, men en må vite om dem. Derfor er Fagutviklingssykepleierne en viktig nøkkel. De jeg pratet med var takknemlig for tilliten og utfordringene de fikk – som til syvende og sist gjorde jobben deres lettere. De ble mer motiverte av å ha et eierskap til endringsprosessene. De må høres og være inkluderte hele veien, sier Trine-Lise før hun nyter en kaffe i solen.
FAKTA:
Trine-Lise Dræge Steinskog (f. 1979) er utdannet sykepleier og har en mastergrad i internasjonal helse fra Universitetet i Bergen. Doktorgradsarbeidet hennes er gjennomført ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), institutt for helse og funksjon, fagseksjon Kunnskapsbasert praksis.